søndag 11. september 2016

Den fordømte nordkoreaner

Bilde: google

Noen barn er rakkerunger, pøbler eller bare skitunger. De finner på masse faenskap og plager vettet av foreldre og andre. Igjen og igjen finner de på rampestreker av større og mindre skala. Foreldrene river seg i håret og kjefter å smeller. De vanligste straffene varierer fra å ta bort ukelønnen og lørdagsgodteriet - til mer seriøse straffer som husarrest. En av vår tids mest kjente rakkerunger er Emil fra Lønneberget, Eller som han far roper "Din förgrymmande unge"!  Emil er kanskje den verste rakkerungen i Småland, men på verdensbasis får han sterk konkurranse fra Kim Jong-Un.

Emils far får sterk konkurranse fra ledere verden rundt i fordømmelse av den forbaskede ungen. Ingen er vel mer fordømt i verden enn Nord-Korea og Kim Jong-Un. Som Emil og hans far går leken i en evig runddans. Nord-Korea tester sine våpen som variere fra diverse raketter til atombomber, Verdenslederne stiller seg på rekke og rad for å fordømme, Sikkerhetsrådet kommer med resolusjoner og sanksjoner, Nord-Korea gir faen, USA og Sør-Korea fortsetter med militærøvelser i området. Emil blir satt i snekkerbua og spikker, han slipper ut, gjør nye påfunn, faren fordømmer han og setter han inn i snekkerbua igjen..

Til tross for at denne runddansen har pågått i noen tiår nå blir tilsynelatende politikere i vesten spesielt like overrasket og forferdet hver gang. Newsflash! Det er slikt som skjer når man lar diktaturet gå sin gang. Hadde verdens ledere brukt like mye tid på å Forstå Nord-Korea som å fordømme landet og dets leder hadde man kanskje vært et helt annet sted i dag. For slik er det, selv i internasjonal politikk. Man må forstå hvorfor aktører handler som de gjør om man ønsker å endre deres handlinger. Man kan ikke ta eksamen i matematikk hvis man ikke forstår og innehar grunnleggende mattekunnskaper. Men internasjonale ledere og spesielt USA fortsetter å kjøre hardt mot hardt, og se hvor det har ledet. Tiden er vel overmoden nok til å si at ingen dialog med Nord-Korea iallefall ikke forbedrer relasjonene. Isolasjon og sanksjoner har bare ført Nord-Korea mer i et hjørne og forverret levestandaren i landet. 

Hvis man ønsker at Nord-Korea skal ende sitt atomvåpenprogram og bombetestene som følger med må det legges politiske og diplomatisk tyngde i det. USA og Nord-Koreas nabostater må sammen putte Nord-Korea-politikk høyere opp på agendaen enn det har vært siden tidlig 1990-tallet. Da var man nær et gjennombrudd i relasjonen USA - Nord-Korea, men Kim Il-Sungs dødsfall satte dessverre en stopper for det. Kim Jong-Un har hatt makten i snart fem år nå, men mulighetene som kan komme med et maktskifte har blitt lite eller dårlig utnyttet av det internasjonale politiske samfunn. Tvert om har Kim jr jr hatt flere prøvesprengninger og rakettoppskytninger enn sin far tilsammen. 

Nå har det gått to dager siden prøvesprengningen og mediebildet har allerede begynt å gå videre til andre saker. Det kan man også forvente at politikerne vil gjøre. USA har ett presidentvalg som nærmer seg med stormskritt, brexit er fortsatt hot stuff og middelhavet er fortsatt overfylt av desperate flyktninger. Vi som følger Nord-Korea får bare vente i spenning til neste oppskytning eller prøvesprengning fra den forgrymmande Kim og fordømmelsene som vil etterfølge. The show must go on. 

onsdag 7. september 2016

Jeg er ikke sykepleier og takk gud for det

I kveld gikk Lokaldebatten av stabelen på Hammerfest Bibliotek. Biblioteket var også arrangør. Kveldens tema var eldreomsorg i Hammerfest kommune. Utgangspunktet for kveldens debatt var sommerens medieutspill fra SV om at eldreomsorgen ikke er god nok, og Rådmannens innrømmelse at kommunen har utfordringer. I panelet satt Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Sosialistisk Venstreparti, samt en representant fra kommunens administrasjon og en fra Pasientombudet.

Jeg må bare presisere at min kunnskap om eldreomsorg og politikken rundt ikke er min sterkeste side, og det har heller ikke vært en av mine politiske fanesaker. Etter kveldens debatt kan jeg i allefall si at jeg ikke er alene der. En stor del av debatten gikk til å diskutere tall, statistikk og definisjon på pasientgrupper. Selv debattleder klarte ikke å følge helt med i havet av antall pasientgrupper. Først etter spørsmål fra salen etter vel en halvtime, og innlegg fra en sykehjemslege(som kanskje burde vært i panelet) ble det i hvertfall noe klarhet i hva pasientgruppen langtidspasienter som trenger langtidsplass er. Overraskende nok ligger det i ordet - en som trenger en plass ved et sykehjem over lang tid. Og det er visstnok her skoen trykker i Hammerfest. Tiltross for at det har blitt åpnet et helt nytt omsorgssenter med den trivelige forkortelsen KOS(Kirkeparken Omsorgssenter) har det blitt færre sykehjemsplasser. Det går utover de som trenger det mest - LangTidsPasientene. Sykehjemslegen klarte veldig fint å formidle dette til oss iløpet av de 10-15 minuttene han talte(igjen - han skulle vært i panelet). Politikerne i kommunestyret kjente ikke til disse tallene om nedgang i antall sykehjemsplasser. Betyr dette at politikerne i kommunestyret har brukt under 15 minutter på eldreomsorg de siste år? 

Her ligger kanskje det klareste argumentet for kvelden, som er minst like sjokkerende som nyheten om at eldreomsorgen ikke er bra nok - politikerne, det vil si, Rådmannen + kommunestyret kommuniserer ikke godt nok! Administrasjonen, Pasientombudet og sykehjemslegen var fullt klar over at antall sykehjemsplasser var gått ned, men Rådmannens beskjed til kommunestyret har visst vært at det ikke er noen problemer. Tenk det. Politikere som ikke kommuniserer godt nok - i 2016! Hva skjedde med alle de politiske rådgiverne og kommunikasjonsrådgiverne som har blitt ansatt de siste årene? Vel Hammerfest er jo en gigantisk kommune i forhold til andre kommuner. Ikke bare å bruke brevduer ved kysten heller, mye vind så mange havner på havet eller i Alta. 

Til slutt fikk partiene oppsummere:

  • KrF ønsker bedre bemanning på omsorgsboliger, styrkning av hjemmesykepleien og flere omsorgsboliger. Nytenkende og først ute som vanlig.
  •  AP var vag som alltid, men fikk frem at de ønsker en Helhetlig Plan og mer tid. Forslag til kampsak til Stortingsvalget neste år - "Døgnet er for kort, med AP ved makten vil vi utvide døgnet til med to timer til 26 timer. For bedre tid - stem AP". Representanten fra AP presterte også å komme med det jeg vil karakterisere som kveldens mest uheldige utsagn "Jeg er ikke sykepleier og takk gud for det". Flott oppfordring til ungdommen om å velge helsefag. Representanten understreket også det at hun trodde virkelig ikke at Noen ønsket en dårlig eldreomsorg. Innmari godt at det ble oppklart!
  • SV klaget igjen over feil tall fra Rådmannen og hvor alvorlig dette var. Forslag til politisk vedtak: "Innføring av romertall for å kvalitetssikring ".


En annen sjokkerende oppklaring fra kveldens debatt var at hjemmesykepleiere har for lite tid på jobb. En annen arbeidsgruppe som visstnok også har dårlig tid må være journalister i Hammerfest. En journalist(uvisst for hvilken avis) kom inn, tok bilder og gikk. Og alt det før debatten hele tatt var startet! Formålet med kveldens debatt var å få klarhet i debatten rundt eldreomsorgen. Jeg håper med dette innlegget at dere har fått like mye klarhet i eldreomsorgen i Hammerfest kommune som jeg.

tirsdag 21. juni 2016

Vi er i en humanitetskrise

Europa er i krise. Dette har vært overskriften i omtrent ett tiår nå. Finanskrisen slo ut for fullt over kontinentet i 2007/08. Siden har det vært Eurokrise, smørkrise, og flyktningkrise. Men Europa er i en dypere krise enn som så. Den virkelige krisen sitter langt dypere. Den sitter i oss, menneskene som utgjør Europa. Vi er i ei humanitetskrise.

Vi har alle et perspektiv. Hvilket perspektiv vi har avgjør hvordan vi ser verden og hvordan vi går i møte med den. Debatten rundt menneskene som har flyktet til Europa har vært fokusert på hvor grensen skal gå, istedenfor hvor langt vi kan tøye grensen. Den har handlet om hvem som skal være så heldig å få komme inn, istedenfor hvordan vi kan få flest mulig inn. Perspektivet på debatten skulle vært hvordan vi kan bruke våre ressurser til å hjelpe flest mulig – best mulig. Folk blir redusert til tall og statistikk. Det er et symptom. Et symptom på at vi har mistet kontakt med vår humanitet. Vi har blitt så opptatt av det ytre at vi har glemt det indre. Vi er så opptatt av å karre til oss mest mulig at vi ikke engang orker å ta oss tid til å se på om vi har nok til alle. Rosabloggerne har tatt over samfunnsdebatten. Selv om de tidvis glimter til med noen samfunnsnyttige blogginnlegg er dette likevel et speilbilde av et samfunn hvor det perfekte utseendet står først på agendaen og øverst på topplistene. Vi blir kanskje penere og penere på utsiden, men vi råtner på innsiden.

Vi skylder på systemet, men systemet er jo vi. Oss. Menneskene som forvalter det. Menneskene som har laget det. Hvor mange ganger må man påpeke hva det å være flyktning innebærer? Man flykter ikke fra noe av lyst, man flykter fordi man må. Man flykter av frykt. Man flykter fra krig fordi den har ødelagt nabolag, krigens bomber har ødelagt ditt hus, den har ødelagt dine slektningers og venners hus. Krigens bomber tar ikke kveld, de fortsetter. Står du da igjen i ruinene av ditt hus og håper på å ikke bli truffet? Nei. Du flykter. Flykter lengst mulig vekk fra krigens og elendighetens lange arm. 24 mennesker blir tvunget på flukt hvert minutt.

20. juni er den internasjonale flyktningdagen. Realiteten er at alle dager en en dag på flukt – for de som flykter. Bare vi som ikke flykter kan hjelpe.