onsdag 23. januar 2013

Kos til Kim



Kos mellom Kim Jong-Il og Madeleine Albright tidlig på 2000-tallet

Etter hardt press fra USA kom FNs Sikkerhetsråd (UNSC) i går med resolusjon 2087 som igjen fordømmer Nord-Koreas atomprogram og innfører ytterlige sanksjoner. Resolusjonen har skapt harme i Nord-Korea og de truer med å utvide sitt atomprogram. Etter resolusjon etter resolusjon, fordømmelse på fordømmelse, er det på tide å tenke nytt i forholdet til Nord-Korea?

Etter Kim Jong-Ils død for vel litt over ett år siden (may he rest in peace) har vi sett forandringer i form av diverse moderniseringer og Aps(Associated Press) åpning av eget kontor i Pyongyang. Innføringen av pizza og platåsko har vært med på å skape debatt på om Nord-Korea sakte men sikkert går mot å åpne seg for utenomverdenen. Google-sjefens visitt og nyheten om at utlendinger kan ta med seg mobiltelefonen sin inn i landet har ikke akkurat stilnet denne debatten. 

På det politiske og diplomatiske plan derimot, kan det virke som landet har blitt mer distansert fra omverdenen. Sekslandssamtalene brøt sammen for noen år tilbake, de har ikke offisiell diplomatisk kontakt med USA og deres bestevenn Kina blir mer og mer kritisk. Det har funnet sted uoffisielle samtaler mellom USA og Nord-Korea i forsøk på å få på plass Sekslandssamtalene igjen. Det har så langt ikke lyktes, og resolusjon 2087 vil nok ikke hjelpe. Kina, som i følge Nord-Korea er verdens lykkeligste land, har blitt mer kritisk, de har også stilt seg bak den siste resolusjonen. For Kina har lillebror Nord-Korea blitt mer og mer en byrde. Det inter-koreanske forholdet er som en berg og dal-bane. Fra å holde hverandre i hendene til å skyte på hverandre. Den nye presidenten i Sør har i midlertidig uttrykt at hun ønsker å føre en mildere politikk ovenfor Nord.
Det var en nordkoreansk delegasjon i Norge i fjor. De sendte en forespørsel til AP og SV om samtaler, men ble avvist av begge. 

Ved lederskifte for knapt ett år siden hadde Vesten en sjanse. Alle var spente på hvordan retning den nye unge lederen ville gå. Han viste tidlig at han ikke ville gi fra seg noe som helst, og har sånn sett fortsatt lik sin far og bestefar. Men han har skiftet ut mye av den eldre ledergarde og kommet med noen moderniseringer. Vesten hadde (og har fortsatt) en sjanse til å strekke ut en hånd til Kim. Den har de forspilt. I stede har man forsatt å kjøre den harde sanksjonslinjen som alltids, tiltross for at den ikke har fungert.

Det eneste som har fungert var i liten grad Sekslandssamtalene, altså samtale. For å få til løsninger på den diplomatiske krisen med Nord-Korea må man samtale. Man kommer ikke fram til noe ved bare å boikotte hverandre og ikke snakke sammen. Hvordan skal man forstå hverandre uten å snakke sammen? Sanksjoner og resolusjoner hjelper ikke lenger. Hvem er det som tar skade av resolusjon og sanksjon? Ikke Kim hvertfall. Han er kanskje avskåret fra store deler av verden, men han lider nok ingen nød. De som derimot lider av boikott og sanksjon, og som har gjort det i alle år er befolkningen. Det er de som lider av boikott som gjør at få handler med landet deres. Det er varer og mat til dem som ikke kommer frem.

Nord-Korea kommer ikke til å kvitte seg med atomprogrammet sitt. FN resolusjoner, fordømmelser og boikott tiltross, atomprogrammet er det eneste Nord-Korea Har. Det er alt de har, uten det har de ingenting. Uten det er det fritt frem for Vestlige makter og Sør. For å forstå Nord-Korea er man nødt til å forsøke å se situasjonen fra deres side. De har kun ett kort å spille, og det er atomprogrammet. Uten det ville de enten blitt invadert, eller så ville ingen brydd seg om dem i det hele tatt. 

Hvem skal ha lov til å ha atomvåpen? Hvem skal avgjøre hvem som får lov? Jeg er ingen tilhenger av atomvåpen og støtter arbeidet for en atomfri verden. Vi i Vesten ser selvfølgelig verden fra et vestlig politisk perspektiv. For oss er trusselen stater i Øst som har atomvåpen (Iran, Nord-Korea). Hvis vi snur om på bildet, for statene i Østen er det motsatt. For dem er trusselen USA og Storbritannia. USA er det eneste landet som har brukt atomvåpen (og derfor burde de jo egentlig ikke få lov til å ha det, men det er en annen diskusjon). USAs imperialistiske krigshistorie er vel en grunn i seg selv til at noen land i øst føler behov for å beskytte seg ved anskaffelse av atomvåpen. Er det mer legitimt for USA å ha atomvåpen enn Nord-Korea? Det finnes ingen FN resolusjoner som fordømmer USAs atomprogram og ber dem avslutte det umiddelbart. Det er selvfølgelig en viktig faktor at Nord-Korea har utført to prøvespreninger og en rakettoppskytning siden 2006.

Poenget mitt er at fokuset for internasjonal politikk på Nord-Korea burde endre strategi. Man må ta i bruk andre virkemidler og en annen vei for å få til et stabilt forhold mellom Nord-Korea og verden. Hvordan dette skal foregå er et vanskelig spørsmål jeg ikke har svar på, men det er sikkert at dagens strategi ikke fungerer. "Ingen Kims ingen kos" synges det på reklamen, kanskje det må til mer kos?

tirsdag 22. januar 2013

Det norske diktatur


I Midtøsten har land etter land kastet sine diktatorer de siste årene. I Norge går diktaturet sin gang, uten at noen løfter en finger for å kaste det.

Nesten uten ett blunk bidro Norge til å avsette diktaturet til Gaddafi i Libya som hadde på gått over flere tiår. Debatten raste i Norge, nordmenn var engasjert i en konflikt i et land som ligger langt utenfor vårt nabolag. I Norge har diktaturet ikke bare sittet i tiår men i over hundre år! Men det er ikke snakk om noen militæraksjon, ikke en gang en demonstrasjon, såvidt ett leserinnlegg. Du kjenner det kanskje bedre under betegnelsen Monarkiet. 


For det er mange likhetstrekk, det viktigste av alt fraværet av demokrati innenfor denne institusjonen. Diktatorer griper en jernhånd om makten og beholder den så lenge ingen interferer. I noen diktatur går makten i arv. Regimet, diktatorene har ofte en elite rundt seg som består av politikere (i den grad de eksisterer), byråkrater, mediefolk, kjendiser og finansfolk. Altså alle som "betyr noe". Dette skaper grobunn for uro om korrupsjon, vennetjenester og en stor grad av inhabilitet.

Det norske monarkiet går sin gang, bytter monark uten at befolkningen har noe innflytelse. Innbyggerne betaler, de fester. Jeg synes dette er en ordning som hører hjemme for flere hundre år siden, ikke i en moderne stat som kaller seg et demokrati. De kongelige mingler seg med den norske elite i stor grad. Bare se på bredden av kjendiser, politikere og finansfolk som står på gjestelisten til kongelige fester og slottmiddager. Det norske folk enser det ikke, vi bryr oss bare om terningskastene fra den røde løper. Ingen tenker over hva som foregår i enden av den røde løper. Ingen tenker over at disse kongelige uten noen demokratisk legitimitet og tilsynelatende uten utøvende makt har så tett kontakt med folk i maktposisjoner i Norge. De er jo ikke stumme, de snakker jo sammen, deler meninger. Det er klart deres posisjon gir deres ord en viss makt hos andre! 

Den danske forfatteren Jens Høvsgaard har dokumentert det skandinaviske diktaturet i sin bok "Det koster et kongerige". I en artikkel i NRK og ett innlegg på Ytring avslører han monarkenes/diktatorenes hykleri og dobbeltmoral. Han setter fingeren på noe av det mest skremmende ved det moderne diktaturet i Skandinavia, medias passivitet. Pressen som den fjerde statsmakt, som en overvåker som skal holde den norske elite ansvarlig har på dette punktet sviktet helt! Debatten om de kritiske sidene ved monarkiet/diktaturet og gravende artikler om deres forbruk osv. er helt fraværende. Et eksempel er NRKs dokumentar om Mette-Marit. Hun nektet å snakke om forbruket sitt. Det ble skrevet en og to artikler om dette, men det gikk hen uten noe stort oppstyr.

I år og neste år feirer Norge to milepæler i vår moderne historie; hundreårsjubileum for stemmerett for kvinner og 200 årsjubileum for Grunnloven. Vi skal altså feire Norge som demokrati. En grunnlov og stemmerett er to av de grunnleggende pilarene i et demokrati. En annen grunnleggende pilar er folkets valg av statsoverhode, der svikter Norge. Det har vært gjort noen gode endringer i Grunnloven i forhold til statskirken (som dog fortsatt eksister). La 200 årsjubileet blir en anledning hvor vi går enda ett skritt nærmere ett fullverdig demokrati og fjerner monarkenes makt som er forankret i Grunnloven! Som de sier i Nytt på Nytt "Hvem skal ut?", monarkiet skal ut!


La den arabiske vår sveipe over fedrelandet!




tirsdag 1. januar 2013

Godt nyttår 2013!

Bilde fra Google

Verden gikk ikke under i år heller. Det viser at man ikke skal ta spådommer og forsidene på VG så veldig seriøst. Verden gikk ikke under, men Norge kan komme til å gå under, i september 2013. 

Diverse norske medier og selvutnevnte eksperter har allerede spådd regjeringsskifte med Jern-Erna og Sutre-Siv på tronen. Men jeg forbereder meg ikke på dommedag ved å gå i dekning og starte opp en frøbank (selv om det kunne blitt nyttig med de nedskjæringene i landbruket som vil komme med en blå regjering). Jeg forbereder meg ved og for det første ikke tro på spådommer, jeg har absolutt troen på at flertallet av det norske folk ønsker en fortsettelse på det Rød-Grønne prosjektet. Det er jo tross alt det alternativet som vil skape de beste levekårene for folk flest. 

Med et sterkt SV i regjering vil livsgrunnlaget for det norske folk fortsatt sikres gjennom den norske fellesskolen, offentlig sikring av helsetjenester, en rettferdig arbeidsplass for alle og sist men ikke minst en Fremtid for alle, ved å ta vår tids miljøutfordringer på alvor! SV`s viktigste prinsipper er solidaritet og like muligheter for alle. Det betyr å ha menneskene i fokus. Det er menneskene som er viktigst, ikke hva de har på bok eller i aksjer. Det er en stor konsensus i Norge i dag om den norske velferdsmodellen, men med en blå regjering vil det bli økt privatisering. Man trenger ikke å være spåkone for å vite at økt privatisering ikke gir like muligheter for alle. Det private markedet drives av ønsket om profitt, og da er det de som kan betale mest som får det beste tilbudet. Det er viktig å fortsette satsingen på ett sterkt offentlig tilbud slik at vi får et bred og god tjeneste for alle uansett formue og inntekt. Det er å sette menneskene i fokus. 

Tilbake til dette med Rød-Grønt prosjekt. For det er det det er, ett prosjekt. Mange husker ikke eller har glemt at det ikke var noe bedre for åtte år siden. Regjeringsskifte i 2005 klarte akkurat i tide å stanse en stor privatisering av norske skoleplasser. Det vil Alltid være noe å klage over. Til og med i ett av verdens beste land å bo i! Men det betyr ikke at vi ikke har det bra, for det har vi absolutt. I mens så og si hele verden har blitt rammet av kriser og nedgangstider siden 2007/08, har Norge med en finansminister fra SV, Kristin Halvorsen, klart seg kjempe bra! Da andre regjeringen kuttet, satse Norge gjennom blant annet diverse byggeprosjekter. 

Finansmarkedet ønsker mindre statlig innblanding, men hvem er det som må redde bankene osv. når festen er over og de har kjørt Seg Selv og resten av verden i grøfta? Jo, Staten. Norge merket en liten økning i arbeidsledighet, noe som førte til rekordmange nye studenter. Da mange ikke fikk jobb begynte de å studere og mottok stipend. Lånekassen`s stipendordning er en luksus vi i Norge virkelig skal sette pris på! Men her er det også rom for forbedring. Selv om man studerer også i juni(og må betale husleie) får man ikke stipend og lån i da. SV som eneste parti ønsker å Øke stipendet til 11 måneder. De andre partiene ønsker også 11 måneder stipend, men de vil få det til ved å jevne ut den summen man får i dag.

Det vil alltid være noe å sutre og klage over, og det er flere ting i Norge som kan bli mye bedre. Akkurat derfor er det så viktig med en ny Rød-Grønn periode. Det Rød-Grønne prosjektet er langt i fra ferdig. Det har skjedd mange gode forandringer i løpet av de siste åtte år, noen har man fått merke, andre har man ikke merket enda. For å ta i bruk ett kjent sitat "Rome wasn`t built in a day". 

Mange stemmer AP fordi de synes det er trygt. Dette til tross for at de faktisk er mer enig i SV`s politikk! Arbeiderpartiet har gjort mye bra for Norge, men deres "trygge styring" kan bare være Trygg for folk flest med ett sterkt SV ved siden av. Det trengs en sterkt SV i regjering for å få gjennomført det Rød-Grønne prosjektet. Det trengs et sterkt SV for å dra AP og Senterpartiet til venstre, og verne om viktige verdier som solidaritet og like muligheter.

Jeg oppfordrer derfor alle AP- velgere, ta deg en nærmere titt på SV, og alle dere andre, kjemp mot undergangen, stem for en trygg fremtid med en Rød-Grønn regjering!

Godt Nyttår!