onsdag 23. januar 2013

Kos til Kim



Kos mellom Kim Jong-Il og Madeleine Albright tidlig på 2000-tallet

Etter hardt press fra USA kom FNs Sikkerhetsråd (UNSC) i går med resolusjon 2087 som igjen fordømmer Nord-Koreas atomprogram og innfører ytterlige sanksjoner. Resolusjonen har skapt harme i Nord-Korea og de truer med å utvide sitt atomprogram. Etter resolusjon etter resolusjon, fordømmelse på fordømmelse, er det på tide å tenke nytt i forholdet til Nord-Korea?

Etter Kim Jong-Ils død for vel litt over ett år siden (may he rest in peace) har vi sett forandringer i form av diverse moderniseringer og Aps(Associated Press) åpning av eget kontor i Pyongyang. Innføringen av pizza og platåsko har vært med på å skape debatt på om Nord-Korea sakte men sikkert går mot å åpne seg for utenomverdenen. Google-sjefens visitt og nyheten om at utlendinger kan ta med seg mobiltelefonen sin inn i landet har ikke akkurat stilnet denne debatten. 

På det politiske og diplomatiske plan derimot, kan det virke som landet har blitt mer distansert fra omverdenen. Sekslandssamtalene brøt sammen for noen år tilbake, de har ikke offisiell diplomatisk kontakt med USA og deres bestevenn Kina blir mer og mer kritisk. Det har funnet sted uoffisielle samtaler mellom USA og Nord-Korea i forsøk på å få på plass Sekslandssamtalene igjen. Det har så langt ikke lyktes, og resolusjon 2087 vil nok ikke hjelpe. Kina, som i følge Nord-Korea er verdens lykkeligste land, har blitt mer kritisk, de har også stilt seg bak den siste resolusjonen. For Kina har lillebror Nord-Korea blitt mer og mer en byrde. Det inter-koreanske forholdet er som en berg og dal-bane. Fra å holde hverandre i hendene til å skyte på hverandre. Den nye presidenten i Sør har i midlertidig uttrykt at hun ønsker å føre en mildere politikk ovenfor Nord.
Det var en nordkoreansk delegasjon i Norge i fjor. De sendte en forespørsel til AP og SV om samtaler, men ble avvist av begge. 

Ved lederskifte for knapt ett år siden hadde Vesten en sjanse. Alle var spente på hvordan retning den nye unge lederen ville gå. Han viste tidlig at han ikke ville gi fra seg noe som helst, og har sånn sett fortsatt lik sin far og bestefar. Men han har skiftet ut mye av den eldre ledergarde og kommet med noen moderniseringer. Vesten hadde (og har fortsatt) en sjanse til å strekke ut en hånd til Kim. Den har de forspilt. I stede har man forsatt å kjøre den harde sanksjonslinjen som alltids, tiltross for at den ikke har fungert.

Det eneste som har fungert var i liten grad Sekslandssamtalene, altså samtale. For å få til løsninger på den diplomatiske krisen med Nord-Korea må man samtale. Man kommer ikke fram til noe ved bare å boikotte hverandre og ikke snakke sammen. Hvordan skal man forstå hverandre uten å snakke sammen? Sanksjoner og resolusjoner hjelper ikke lenger. Hvem er det som tar skade av resolusjon og sanksjon? Ikke Kim hvertfall. Han er kanskje avskåret fra store deler av verden, men han lider nok ingen nød. De som derimot lider av boikott og sanksjon, og som har gjort det i alle år er befolkningen. Det er de som lider av boikott som gjør at få handler med landet deres. Det er varer og mat til dem som ikke kommer frem.

Nord-Korea kommer ikke til å kvitte seg med atomprogrammet sitt. FN resolusjoner, fordømmelser og boikott tiltross, atomprogrammet er det eneste Nord-Korea Har. Det er alt de har, uten det har de ingenting. Uten det er det fritt frem for Vestlige makter og Sør. For å forstå Nord-Korea er man nødt til å forsøke å se situasjonen fra deres side. De har kun ett kort å spille, og det er atomprogrammet. Uten det ville de enten blitt invadert, eller så ville ingen brydd seg om dem i det hele tatt. 

Hvem skal ha lov til å ha atomvåpen? Hvem skal avgjøre hvem som får lov? Jeg er ingen tilhenger av atomvåpen og støtter arbeidet for en atomfri verden. Vi i Vesten ser selvfølgelig verden fra et vestlig politisk perspektiv. For oss er trusselen stater i Øst som har atomvåpen (Iran, Nord-Korea). Hvis vi snur om på bildet, for statene i Østen er det motsatt. For dem er trusselen USA og Storbritannia. USA er det eneste landet som har brukt atomvåpen (og derfor burde de jo egentlig ikke få lov til å ha det, men det er en annen diskusjon). USAs imperialistiske krigshistorie er vel en grunn i seg selv til at noen land i øst føler behov for å beskytte seg ved anskaffelse av atomvåpen. Er det mer legitimt for USA å ha atomvåpen enn Nord-Korea? Det finnes ingen FN resolusjoner som fordømmer USAs atomprogram og ber dem avslutte det umiddelbart. Det er selvfølgelig en viktig faktor at Nord-Korea har utført to prøvespreninger og en rakettoppskytning siden 2006.

Poenget mitt er at fokuset for internasjonal politikk på Nord-Korea burde endre strategi. Man må ta i bruk andre virkemidler og en annen vei for å få til et stabilt forhold mellom Nord-Korea og verden. Hvordan dette skal foregå er et vanskelig spørsmål jeg ikke har svar på, men det er sikkert at dagens strategi ikke fungerer. "Ingen Kims ingen kos" synges det på reklamen, kanskje det må til mer kos?

Ingen kommentarer: