tirsdag 22. januar 2013

Det norske diktatur


I Midtøsten har land etter land kastet sine diktatorer de siste årene. I Norge går diktaturet sin gang, uten at noen løfter en finger for å kaste det.

Nesten uten ett blunk bidro Norge til å avsette diktaturet til Gaddafi i Libya som hadde på gått over flere tiår. Debatten raste i Norge, nordmenn var engasjert i en konflikt i et land som ligger langt utenfor vårt nabolag. I Norge har diktaturet ikke bare sittet i tiår men i over hundre år! Men det er ikke snakk om noen militæraksjon, ikke en gang en demonstrasjon, såvidt ett leserinnlegg. Du kjenner det kanskje bedre under betegnelsen Monarkiet. 


For det er mange likhetstrekk, det viktigste av alt fraværet av demokrati innenfor denne institusjonen. Diktatorer griper en jernhånd om makten og beholder den så lenge ingen interferer. I noen diktatur går makten i arv. Regimet, diktatorene har ofte en elite rundt seg som består av politikere (i den grad de eksisterer), byråkrater, mediefolk, kjendiser og finansfolk. Altså alle som "betyr noe". Dette skaper grobunn for uro om korrupsjon, vennetjenester og en stor grad av inhabilitet.

Det norske monarkiet går sin gang, bytter monark uten at befolkningen har noe innflytelse. Innbyggerne betaler, de fester. Jeg synes dette er en ordning som hører hjemme for flere hundre år siden, ikke i en moderne stat som kaller seg et demokrati. De kongelige mingler seg med den norske elite i stor grad. Bare se på bredden av kjendiser, politikere og finansfolk som står på gjestelisten til kongelige fester og slottmiddager. Det norske folk enser det ikke, vi bryr oss bare om terningskastene fra den røde løper. Ingen tenker over hva som foregår i enden av den røde løper. Ingen tenker over at disse kongelige uten noen demokratisk legitimitet og tilsynelatende uten utøvende makt har så tett kontakt med folk i maktposisjoner i Norge. De er jo ikke stumme, de snakker jo sammen, deler meninger. Det er klart deres posisjon gir deres ord en viss makt hos andre! 

Den danske forfatteren Jens Høvsgaard har dokumentert det skandinaviske diktaturet i sin bok "Det koster et kongerige". I en artikkel i NRK og ett innlegg på Ytring avslører han monarkenes/diktatorenes hykleri og dobbeltmoral. Han setter fingeren på noe av det mest skremmende ved det moderne diktaturet i Skandinavia, medias passivitet. Pressen som den fjerde statsmakt, som en overvåker som skal holde den norske elite ansvarlig har på dette punktet sviktet helt! Debatten om de kritiske sidene ved monarkiet/diktaturet og gravende artikler om deres forbruk osv. er helt fraværende. Et eksempel er NRKs dokumentar om Mette-Marit. Hun nektet å snakke om forbruket sitt. Det ble skrevet en og to artikler om dette, men det gikk hen uten noe stort oppstyr.

I år og neste år feirer Norge to milepæler i vår moderne historie; hundreårsjubileum for stemmerett for kvinner og 200 årsjubileum for Grunnloven. Vi skal altså feire Norge som demokrati. En grunnlov og stemmerett er to av de grunnleggende pilarene i et demokrati. En annen grunnleggende pilar er folkets valg av statsoverhode, der svikter Norge. Det har vært gjort noen gode endringer i Grunnloven i forhold til statskirken (som dog fortsatt eksister). La 200 årsjubileet blir en anledning hvor vi går enda ett skritt nærmere ett fullverdig demokrati og fjerner monarkenes makt som er forankret i Grunnloven! Som de sier i Nytt på Nytt "Hvem skal ut?", monarkiet skal ut!


La den arabiske vår sveipe over fedrelandet!




1 kommentar:

Tone Hellevik sa...

Veldig bra skrevet, du fikk meg til å se på det hele med et helt nytt perspektiv.