mandag 21. februar 2011

Tid for forandring


De siste ukene har vi sett en rekke opprør i Midtøsten. I Algerie, Tunisia og Egypt har folket ropt på demokratisk forandring. Å se folket ta i bruk sin stemme og si ifra til myndighetene er en trend jeg håper vil spre seg fra Midtøsten og videre inn i Asia. Land som Burma, Usbekistan og Nord-Korea er regimer hvor folkets røst ikke akkurat blir sterkt ytret. 

I Burma var det nylig valg hvor militærjuntaen, ganske forventet, vant. Positivt derimot var løslatelsen av Aung San Suu Kyi fra en husarrest som har vart i nesten 20 år. Den tidligere fredsprisvinneren, som egentlig skulle hatt makten, har valgt en myk linje ovenfor makthaverne i Rangoon. 
I Usbekistan har president Islom Karimov hatt makten siden løsrivelsen fra Sovjetunionen i 1991. Hans metoder for å beholde makten har bl.a. vært forfølgelse av opposisjonelle, med beskyldninger om at de er islamske ekstremister. Landet har også blitt kritisert av Amnesty for bruk av tortur. 

Nord-Korea er absolutt i versting klassen, om ikke den verste når det gjelder demokrati, ytringsfrihet og menneskerettigheter. Så og si all opposisjon ble utryddet under ”Den evige president” Kim Il Sung`s styre, faren til Kim Jong-Il. Landet opererer med en tre generasjonstraff for å utrydde alle fiender. Det vil si at ikke bare blir den ”kriminelle” straffet, men også hans familie i tre generasjoner, bestefar, far og sønn. Straffen er å sendes i et av Nord-Koreas mange fangeleire. Fangeleire som er inspirert av Hitlers konsentrasjonsleirer. Hele Nord-Korea kan nesten beskrives som en fangeleir. Som nordkoreaner kan du ikke bare reise ut fra landet. Mange forsøker å rømme. Det er en meget farlig vei som går gjennom bl.a. Kina. Blir du tatt i Kina sender de deg tilbake til enten dødsdom eller fangeleir. Selvmord er heller ikke lov. Hvis noen tar selvmord blir hele familien straffet. 

Dessverre blir Nord-Koreas manglende respekt for menneskerettighetene alt for lite omtalt i media. Det media og verdens statsledere er mest opptatt av er atomprogrammet deres. Så lenge verden utenfor fortsetter å lukke øynene får trolig regimer som i Nord-Korea fortsette. Men opptøyene i Midtøsten gir et lite håp. Et håp om at folk som lever i undertrykkelse kan se sin styrke, forene seg og ta den i bruk. For sammen er vi flere. 
Bildene fra Egypt sprer seg som vinden over hele verden. Diktatorer og regimer verden over kan prøve å stenge vinden ute, men med dagens teknologi er det umulig at ikke et lite vindpust slipper gjennom barrierene. Mens vi venter på en revolusjon må vi som kan presse våre statsledere til å handle og kreve demokratiske reformer og respekt for menneskerettighetene i alle verdens land.

Ingen kommentarer: