søndag 11. september 2016

Den fordømte nordkoreaner

Bilde: google

Noen barn er rakkerunger, pøbler eller bare skitunger. De finner på masse faenskap og plager vettet av foreldre og andre. Igjen og igjen finner de på rampestreker av større og mindre skala. Foreldrene river seg i håret og kjefter å smeller. De vanligste straffene varierer fra å ta bort ukelønnen og lørdagsgodteriet - til mer seriøse straffer som husarrest. En av vår tids mest kjente rakkerunger er Emil fra Lønneberget, Eller som han far roper "Din förgrymmande unge"!  Emil er kanskje den verste rakkerungen i Småland, men på verdensbasis får han sterk konkurranse fra Kim Jong-Un.

Emils far får sterk konkurranse fra ledere verden rundt i fordømmelse av den forbaskede ungen. Ingen er vel mer fordømt i verden enn Nord-Korea og Kim Jong-Un. Som Emil og hans far går leken i en evig runddans. Nord-Korea tester sine våpen som variere fra diverse raketter til atombomber, Verdenslederne stiller seg på rekke og rad for å fordømme, Sikkerhetsrådet kommer med resolusjoner og sanksjoner, Nord-Korea gir faen, USA og Sør-Korea fortsetter med militærøvelser i området. Emil blir satt i snekkerbua og spikker, han slipper ut, gjør nye påfunn, faren fordømmer han og setter han inn i snekkerbua igjen..

Til tross for at denne runddansen har pågått i noen tiår nå blir tilsynelatende politikere i vesten spesielt like overrasket og forferdet hver gang. Newsflash! Det er slikt som skjer når man lar diktaturet gå sin gang. Hadde verdens ledere brukt like mye tid på å Forstå Nord-Korea som å fordømme landet og dets leder hadde man kanskje vært et helt annet sted i dag. For slik er det, selv i internasjonal politikk. Man må forstå hvorfor aktører handler som de gjør om man ønsker å endre deres handlinger. Man kan ikke ta eksamen i matematikk hvis man ikke forstår og innehar grunnleggende mattekunnskaper. Men internasjonale ledere og spesielt USA fortsetter å kjøre hardt mot hardt, og se hvor det har ledet. Tiden er vel overmoden nok til å si at ingen dialog med Nord-Korea iallefall ikke forbedrer relasjonene. Isolasjon og sanksjoner har bare ført Nord-Korea mer i et hjørne og forverret levestandaren i landet. 

Hvis man ønsker at Nord-Korea skal ende sitt atomvåpenprogram og bombetestene som følger med må det legges politiske og diplomatisk tyngde i det. USA og Nord-Koreas nabostater må sammen putte Nord-Korea-politikk høyere opp på agendaen enn det har vært siden tidlig 1990-tallet. Da var man nær et gjennombrudd i relasjonen USA - Nord-Korea, men Kim Il-Sungs dødsfall satte dessverre en stopper for det. Kim Jong-Un har hatt makten i snart fem år nå, men mulighetene som kan komme med et maktskifte har blitt lite eller dårlig utnyttet av det internasjonale politiske samfunn. Tvert om har Kim jr jr hatt flere prøvesprengninger og rakettoppskytninger enn sin far tilsammen. 

Nå har det gått to dager siden prøvesprengningen og mediebildet har allerede begynt å gå videre til andre saker. Det kan man også forvente at politikerne vil gjøre. USA har ett presidentvalg som nærmer seg med stormskritt, brexit er fortsatt hot stuff og middelhavet er fortsatt overfylt av desperate flyktninger. Vi som følger Nord-Korea får bare vente i spenning til neste oppskytning eller prøvesprengning fra den forgrymmande Kim og fordømmelsene som vil etterfølge. The show must go on. 

onsdag 7. september 2016

Jeg er ikke sykepleier og takk gud for det

I kveld gikk Lokaldebatten av stabelen på Hammerfest Bibliotek. Biblioteket var også arrangør. Kveldens tema var eldreomsorg i Hammerfest kommune. Utgangspunktet for kveldens debatt var sommerens medieutspill fra SV om at eldreomsorgen ikke er god nok, og Rådmannens innrømmelse at kommunen har utfordringer. I panelet satt Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Sosialistisk Venstreparti, samt en representant fra kommunens administrasjon og en fra Pasientombudet.

Jeg må bare presisere at min kunnskap om eldreomsorg og politikken rundt ikke er min sterkeste side, og det har heller ikke vært en av mine politiske fanesaker. Etter kveldens debatt kan jeg i allefall si at jeg ikke er alene der. En stor del av debatten gikk til å diskutere tall, statistikk og definisjon på pasientgrupper. Selv debattleder klarte ikke å følge helt med i havet av antall pasientgrupper. Først etter spørsmål fra salen etter vel en halvtime, og innlegg fra en sykehjemslege(som kanskje burde vært i panelet) ble det i hvertfall noe klarhet i hva pasientgruppen langtidspasienter som trenger langtidsplass er. Overraskende nok ligger det i ordet - en som trenger en plass ved et sykehjem over lang tid. Og det er visstnok her skoen trykker i Hammerfest. Tiltross for at det har blitt åpnet et helt nytt omsorgssenter med den trivelige forkortelsen KOS(Kirkeparken Omsorgssenter) har det blitt færre sykehjemsplasser. Det går utover de som trenger det mest - LangTidsPasientene. Sykehjemslegen klarte veldig fint å formidle dette til oss iløpet av de 10-15 minuttene han talte(igjen - han skulle vært i panelet). Politikerne i kommunestyret kjente ikke til disse tallene om nedgang i antall sykehjemsplasser. Betyr dette at politikerne i kommunestyret har brukt under 15 minutter på eldreomsorg de siste år? 

Her ligger kanskje det klareste argumentet for kvelden, som er minst like sjokkerende som nyheten om at eldreomsorgen ikke er bra nok - politikerne, det vil si, Rådmannen + kommunestyret kommuniserer ikke godt nok! Administrasjonen, Pasientombudet og sykehjemslegen var fullt klar over at antall sykehjemsplasser var gått ned, men Rådmannens beskjed til kommunestyret har visst vært at det ikke er noen problemer. Tenk det. Politikere som ikke kommuniserer godt nok - i 2016! Hva skjedde med alle de politiske rådgiverne og kommunikasjonsrådgiverne som har blitt ansatt de siste årene? Vel Hammerfest er jo en gigantisk kommune i forhold til andre kommuner. Ikke bare å bruke brevduer ved kysten heller, mye vind så mange havner på havet eller i Alta. 

Til slutt fikk partiene oppsummere:

  • KrF ønsker bedre bemanning på omsorgsboliger, styrkning av hjemmesykepleien og flere omsorgsboliger. Nytenkende og først ute som vanlig.
  •  AP var vag som alltid, men fikk frem at de ønsker en Helhetlig Plan og mer tid. Forslag til kampsak til Stortingsvalget neste år - "Døgnet er for kort, med AP ved makten vil vi utvide døgnet til med to timer til 26 timer. For bedre tid - stem AP". Representanten fra AP presterte også å komme med det jeg vil karakterisere som kveldens mest uheldige utsagn "Jeg er ikke sykepleier og takk gud for det". Flott oppfordring til ungdommen om å velge helsefag. Representanten understreket også det at hun trodde virkelig ikke at Noen ønsket en dårlig eldreomsorg. Innmari godt at det ble oppklart!
  • SV klaget igjen over feil tall fra Rådmannen og hvor alvorlig dette var. Forslag til politisk vedtak: "Innføring av romertall for å kvalitetssikring ".


En annen sjokkerende oppklaring fra kveldens debatt var at hjemmesykepleiere har for lite tid på jobb. En annen arbeidsgruppe som visstnok også har dårlig tid må være journalister i Hammerfest. En journalist(uvisst for hvilken avis) kom inn, tok bilder og gikk. Og alt det før debatten hele tatt var startet! Formålet med kveldens debatt var å få klarhet i debatten rundt eldreomsorgen. Jeg håper med dette innlegget at dere har fått like mye klarhet i eldreomsorgen i Hammerfest kommune som jeg.

tirsdag 21. juni 2016

Vi er i en humanitetskrise

Europa er i krise. Dette har vært overskriften i omtrent ett tiår nå. Finanskrisen slo ut for fullt over kontinentet i 2007/08. Siden har det vært Eurokrise, smørkrise, og flyktningkrise. Men Europa er i en dypere krise enn som så. Den virkelige krisen sitter langt dypere. Den sitter i oss, menneskene som utgjør Europa. Vi er i ei humanitetskrise.

Vi har alle et perspektiv. Hvilket perspektiv vi har avgjør hvordan vi ser verden og hvordan vi går i møte med den. Debatten rundt menneskene som har flyktet til Europa har vært fokusert på hvor grensen skal gå, istedenfor hvor langt vi kan tøye grensen. Den har handlet om hvem som skal være så heldig å få komme inn, istedenfor hvordan vi kan få flest mulig inn. Perspektivet på debatten skulle vært hvordan vi kan bruke våre ressurser til å hjelpe flest mulig – best mulig. Folk blir redusert til tall og statistikk. Det er et symptom. Et symptom på at vi har mistet kontakt med vår humanitet. Vi har blitt så opptatt av det ytre at vi har glemt det indre. Vi er så opptatt av å karre til oss mest mulig at vi ikke engang orker å ta oss tid til å se på om vi har nok til alle. Rosabloggerne har tatt over samfunnsdebatten. Selv om de tidvis glimter til med noen samfunnsnyttige blogginnlegg er dette likevel et speilbilde av et samfunn hvor det perfekte utseendet står først på agendaen og øverst på topplistene. Vi blir kanskje penere og penere på utsiden, men vi råtner på innsiden.

Vi skylder på systemet, men systemet er jo vi. Oss. Menneskene som forvalter det. Menneskene som har laget det. Hvor mange ganger må man påpeke hva det å være flyktning innebærer? Man flykter ikke fra noe av lyst, man flykter fordi man må. Man flykter av frykt. Man flykter fra krig fordi den har ødelagt nabolag, krigens bomber har ødelagt ditt hus, den har ødelagt dine slektningers og venners hus. Krigens bomber tar ikke kveld, de fortsetter. Står du da igjen i ruinene av ditt hus og håper på å ikke bli truffet? Nei. Du flykter. Flykter lengst mulig vekk fra krigens og elendighetens lange arm. 24 mennesker blir tvunget på flukt hvert minutt.

20. juni er den internasjonale flyktningdagen. Realiteten er at alle dager en en dag på flukt – for de som flykter. Bare vi som ikke flykter kan hjelpe.


onsdag 18. november 2015

From Paris with Love


Hold hodet kaldt og hjertet varmt er budskapet som har florert på sosiale medier i kjølvannet av terroren i Paris. Dessverre ser det ut til at de som sitter på ansvar og makt, og som spesielt bør ta dette budskapet til seg reagerer motsatt. Frankrikes president Francois Hollande var rask ute med å kalle angrepene for krigshandlinger, og gi beskjed om at Frankrike ville hevne seg. To dager etter angrepene bombet USA mål i Syria. På bombene sto det From Paris with Love

Jeg skulle ønske president Hollande hadde sett til Norge og hvordan det norske samfunn reagerte etter terroren 22. juli 2011. Vi møtte terroren med roser og kjærlighet istedenfor våpen og aggresjon. Jeg mener vår reaksjon som inneholdt budskap om samhold, likeverd og toleranse har gjort Norge til et sterkere og mer robust samfunn. Hvis vi hadde reagert med aggresjon og hevngjerrighet tror jeg det norske samfunnet hadde vært noe annet enn det er i dag. Og ikke i bedre forstand. 

Vi lærer våre barn at det ikke er rett å "ta igjen" og at hevn ikke er veien å gå hvis noen gjør noe mot deg. Å ta hevn gir en kortvarig tilfredsstillelse, og ettervirkningene er sjeldent bra.
Det ser dessverre ut til at Hollande reagerer mer som George W. Bush reagerte etter 11. september 2001. Reaksjonen til Bush besto av hevn og splittelse mellom oss og dem. Uten å blunke dømte han tre land med millioner av innbyggere til å være Ondskapens Akse. Enten er du med oss eller mot oss var budskapet hans. Vel, vi ser jo i dag hvor mye godt som kom ut av det. Det ser ut til at Hollande og Bush tror at deres reaksjon er å vise styrke. Men da har de misforstått. Styrke måles ikke i hvor store muskler eller hvor mange våpen man har.

Det er mye snakk om våre vestlige verdier og samfunnssyn. Hvis det innebærer å reagere slik Hollande og Bush har gjort er det isåfall ikke mine verdier. Å slippe bomber med skriften From Paris with Love synes jeg rett og slett er kvalmende og en lite verdig måte å reagere på. Istedenfor å heve seg i takt med våre vestlige verdier risikerer man å heller falle ned på terroristenes nivå. Ektemannen til en av ofrene sa det så fint til terroristene via sin facebookprofil: "Hatet mitt får du ikke".

Terrorangrepene i Paris gjorde meg ikke redd. Jeg har såpass tro på styrken i vårt samfunn, på politi og myndigheter. Som analyseansvarlig i PST sa - Demokratiet må tåle terrorangrep. Det er prisen man i verste fall betaler for det åpne og frie samfunn. Man kan Aldri være 100 % trygg uansett. Men når jeg ser på reaksjonene og retorikken som har kommet fra myndigheter og politikere nå blir jeg bekymret for hvordan verdenssamfunnet vil utvikle seg.  


mandag 16. november 2015

Hold Hodet Kaldt og Hjerte Varmt

Beirut 12/11 -2015. Bilde fra Google/BBC
Nok ett terrorangrep, nok en storm på sosiale medier, nok en diskusjon om hvordan vi bør reagere.

Jeg tenker en av årsakene til at reaksjonene på terroren i Paris blir så omfattende i Norge og i Vesten er at vi ikke er vante med denne typen angrep. Det er ikke dagligdags, heldigvis. Terror og krig er noe vi ser i media og noe som foregår langt unna. Det er unntak selvfølgelig 11/9, London bombene, Madrid bombene, 22. juli, Charlie Hebdo og nå igjen i Paris. Men poenget mitt er at det er unntaket og ikke regelen. Og derfor er det ikke rart at reaksjonene blir så sterke når det skjer. 
Andre reaksjoner som har kommet iløpet av helgen går på hvordan verden har reagert på terroren i Paris i forhold til terroren i Beirut dagen før. 12. november mistet flere titalls mennesker livet i ett terrorangrep i Beirut, Libanon. Ingen ekstra nyhetssendinger, ingen skiftet facebookprofilbildet, ingen #prayforbeirut. Jeg forstår at det kan virke urettferdig, og at det kan virke som menneskene i Beirut ikke betyr noe i forhold til de i Paris. Men det er flere årsaker bak og jeg tror ikke verdien av menneskeliv er en av dem.

For det første er medias dekning svært viktig for hvordan sosiale medier også reagerer på en sak. Når det eneste man ser overalt er bilder, video og lyd fra terrorangrep i Paris er det også det som vil prege folk. Dekningen blir så omfattende at alle får det med seg, også de som til vanlig ikke følger særlig med på nyhetene. Dette gir selvfølgelig inntrykket om at dette er noe viktig, og at det er noe stort som har hendt. 
Som statsminister Erna Solberg sa - mange nordmenn har et forhold til Paris. Paris er en av verdens største turistmål. Selv var jeg i Paris som 12 år og var sammen med familien på besøk hos en fransk familie som mine foreldre kjente. Jeg har selvfølgelig tenkt på dem og håper de har det bra. Frankrike og Paris ligger nært oss. Dette gjør inntrykkene og følelsene mye sterkere. 

I situasjoner som denne føler mange avmakt og føler på det at man ønsker å gjøre noe for å hjelpe. Facebook innfører muligheten for å vise solidaritet med Frankrike ved å skifte profilbilde. Er det så rart at folk gjør det? Nei. Det er så lite, men man får iallefall følelsen av å være "litt med" og gjøre noe. 

Beirut, hovedstaden i Libanon. Libanon ligger i Midtøsten. En region som har vært ustabil og preget av voldelig konflikt i mange mange tiår. En region hvor terror og krig dessverre er mer regelen enn unntaket. Ikke akkurat et turistmål. Jeg vil tro at det ikke er så mange nordmenn som har et forhold til Libanon annet enn hva man har sett på nyhetene. Hvis man setter situasjonen i kontekst, er det så rart at dette ikke får den samme dekningen som Paris? Det handler ikke om at noen mennesker er mer verdt enn andre, men det handler om kontekst og innhold. Hvis man skulle reagert på grusomheter som skjer i verden hele tiden måtte man sikkert skiftet profilbilde på Facebook vært 10. minutt. 

Det handler om media. Media er en kanal for informasjon ja, men det handler også om å fange publikum. Dessverre er det slik at ett terrorangrep i Paris er mer oppsiktsvekkende og mer "interessant" for media å dekke enn enda ett terrorangrep i Libanon. Noe som på den annen siden er "positivt" er jo nettopp det at terrorangrepet i Paris har skapt økt fokus også på terrorangrepet i Beirut. Er det ikke bedre å fokusere på det enn hvem som har skiftet profilbilde for hva? Det vil alltid være en utfordring om å fange massenes oppmerksomhet og arbeidet som forskjellige organisasjoner gjør hver dag for å skape oppmerksomhet om verdens grusomheter er kjempeviktig. Likevel vil det nok alltid være slik at noe får mer oppmerksomhet enn annet. Det i seg selv betyr ikke at noe er mer viktig. Vi må ikke la media definere oss.

Selv om man ikke alltid er enig i andres handlinger og reaksjoner er det viktig å huske på at det alltid er en årsak bak. Jeg skulle gjerne sett at alle som har endret profilbildet sitt i helgen var like engasjert ellers også. Men noe er da bedre enn ingenting. 
Hold hodet kaldt og hjertet varmt. Det er budskapet som har kommet de siste dager. Ikke glem at noen lever med terror hver eneste dag. Derfor endrer jeg ikke profilbildet mitt.

torsdag 23. juli 2015

Hva velger du?

Fra verdensrommet er ikke menneskene synlige. Vi er mindre enn maur, mindre enn lus, ingenting. Men hvis man nærmer seg vil menneskene bli mer og mer synlig. Vi blir større og større. Jo nærmere man kommer jo flere detaljer ser man. Vi finnes i mange fasonger, farger og former. Vi finnes i mange forskjellige typer og personligheter.

Når ett menneskene dør betyr det Ingenting i den store sammenhengen. Det dør mange mennesker hver dag. Sammen er de som støv. Men for noen betyr ett menneskes død Alt. Det er bare ett liv i havet av alle de andre liv, men Ingen liv kan erstattes av ett nytt liv. Ett nytt menneske kan ikke erstatte ett som har gått bort. De små støvkornene blir som store hull, som fyller opp de menneske som er igjen. 22. juli levnet ett stort hull i oss alle. 

Hva er det som er så spesielt med mennesket? Vi liker å fremheve oss selv og gjøre oss spesiell gjennom hvordan vi kler oss, hvordan vi trener eller spiser, hvordan vi sminker oss og hvem vi er sammen med. Men jeg mener det er de tingene man ikke kan se som gjør oss spesiell. En far som er bekymret for sin datters trygghet. En mor som skal sende sin sønn bort fra seg for første gang. En datter som har sin første forelske. En sønn som har mistet sin far. Venner som har kranglet og ordnet opp. En fremmed som gir deg en hjelpende hånd. En som gleder seg til å dra på sommerleir for første gang. 
Alle kan vi kjenne oss igjen. Alle har vi noe til felles. Alle har vi en mor og en far. Alle mennesker ønsker trygghet for seg selv og sine nærmeste. Alle må vi spise, drikke, sove, elske.. Ja det er så enkelt som at alle må vi drite i ny og ned. 

Hvorfor velger menneskene å være opptatt av å sette hverandre inn i kategorier? Hvorfor er vi så opptatt av å finne ulikheter mellom oss og andre? Hvorfor søker vi ikke det vi har til felles? Hvorfor velger vi å rangere hvem som har rett til hva? Vi er jo alle lik i bunn og grunn - har vi ikke rett til det samme? Under huden er vi alle like sårbare. 

Hva skiller menneskene fra hverandre? 
Det som skiller oss er ikke hudfarge, etnisitet, kjønn, seksuell legning eller politisk parti. Det som skiller oss er de valg vi tar. Hvordan vi velger å leve og forholde oss til menneskene og verden rundt oss. 
Vil du møte verden med hat og mistenkelighet? Vil du møte verden med ydmykhet og et smil? Hvilket valg kommer man lengst med? 
Det er mange som burde spurt seg om det. Mitt utgangspunkt har alltid vært at mennesker er gode i bunnen. Ondskap er noe overflødig som kommer av omstendigheter. Men jo mer jeg erfarer jo mer er jeg overbevist om at det handler om valg. Ingen Er gode eller onde. 

Jeg glemmer aldri hvordan store deler av det norske samfunn valgte å møte ondskapen etter 22. juli 2011. Med roser istedenfor våpen. Med åpenhet istedenfor mistenksomhet. 

Det handler om å ta ett valg. 

Hva velger du?



onsdag 18. mars 2015

Regjeringen bygger korthus, SV bygger landet.

En sterk grunnmur – det er det viktigste byggegrunnlag. Når det stormer som verst står grunnmuren støtt. Om vegger og tak ødelegges har man fortsatt en grunnmur å bygge på. Vi er så heldige I Norge at vi har bygget opp en sterk og solid grunnmur i form av velferdsstaten og et stabilt og trygt arbeidsliv. Da er det synd at det kommer byggmestere i regjering som ønsker å rive grunnmuren og heller bygge korthus.

Regjeringen river grunnmuren stein for stein når de går inn for å liberalisere arbeidslivet, når de svekker våre rettigheter over egen kropp og når de gir skattelette til de rike og øker skattene for uføre.
Regjeringen er mest opptatt av å spille poker, spise lakrispiper og drikke mest mulig sprit. Da er det ikke så nøye at man fester bort det som virkelig betyr noe. Innholdsløs symbolpolitikk foran det å bevare det stabile og trygge samfunnet for alle. Erna er mer opptatt av å bygge korthus med FRP, Venstre og KRF. Men korthus faller lett.

SV vil bygge en grunnmur alle i Norge kan leve på. Det vil si et grunnlag hvor et bærekraftig miljø er den røde tråden. Hensyn til miljøet må ikke være et eget politikkområde. Hensyn til miljøet må gjennomsyre alle politikkområder. Dette må fremkomme gjennom å satse på kollektivt, omstilling fra oljeøkonomien og bolig til folk flest.
  • Lyntog kan erstatte mye av flytrafikken mellom de største byene. Jernbane til Troms kan erstatte mye av tungtrafikken på veiene nordover.
  • Større investeringer i fornybar industri. Bruke Statkraft aktivt for i utbygging av fornybar energi.
  • Hus er til for at folk skal bo i. Ikke for at noen skal tjene seg rike på eiendomsinvestering.


SV vil bygge landet stein for stein. Ikke gamble med korthus.